Reisebrev fra Milano

Natt til 1. mars, nærmere bestemt kl: 03.00, satte jeg og en venn kursen mot Milano. Målet for turen var et besøk til San Siro, hvor Milan skulle ta i mot Juventus til et av sesongens største oppgjør. Før vi nådde så langt oppstod det en del situasjoner jeg vil ta for meg her. Dette reisebrevet er relativt langt, men jeg håper du tar deg tid til å lese det hele. Jeg håper også at du vil le litt, få et innblikk i italiensk kaos og at du får en viss forståelse for hvordan det er å være  på San Siro under en slik kamp.

 

Selv grytidlig en lørdags morgen så er det mange mennesker som skal ut å reise fra Værnes, men det er virkelig ingenting mot hva som møter deg på Schiphol, hvor vi mellomlandet. Etter noen timer i Nederland skulle vi endelig bevege oss videre til Italia, og her fikk vi vårt første innblikk i hva som ventet oss. Velkledde italienere liker ikke å la andre håndtere bagasjen sin, og det ble kaos når folk entret flyet med et flyttelass på armen. Vel nede i Milano skjønte vi dog hvorfor. Bagasjen kom på bagasjebåndet som normalt, men plutselig stoppet båndet. En kvinne ropte ut på italiensk og mange løp mot et annet bagasjebånd, og det kom plutselig bagasje på begge bånd fra forskjellige destinasjoner. Vi fant bagasjen vår, men dette var bare starten på et lite oppstartskaos.

Det første man gjør når man kommer til et nytt land er å skaffe seg penger i riktig valuta, og vi fant derfor en bankautomat. Jeg var først ut, og etter å ha tastet kode og valgt beløp kom følgende beskjed opp på skjermen: «Card withdrawn. Please contact your bank.». Panikken bredde seg, og jeg stod der som et spørsmålstegn i det både kortet og pengene kom. Lettelse!

Deretter skal man komme seg til hotellet og vi hadde da fått høre at det beste var å ta buss. Vi fant en bussentral og ba om hjelp. Jeg hadde adressen på mobilen, og de tok derfor med seg mobilen inn på bakrommet. Så der stod vi, noen minutter etter å ha «mistet» kortet, uten mobil og med noen italienere bak en glassvegg. Det endte med at vi fikk beskjed om å ikke ta buss, men heller ta taxi. Busselskapet sendte oss altså avgårde i taxi, og sa turen skulle ta 14 minutter. Den tok ca. 25, men det må dere bare vite om dere skal til Italia. Alle tidsberegninger er svært omtrentlige.

Fremme på hotellet ble vi godt mottatt, men vi fikk beskjed om at ikke alle rom var klare enda. En halvtime ble det sagt, og med taxi-tiden i bakhodet fant vi det like greit å se på de rommene som var ledige nå. Oppe på rommet så vi raskt at det manglet TV, og sakte, men sikkert la vi også merke til at det manglet et kjøkken. Du leste riktig, et helt kjøkken! Ellers var rommet bra, og vi aksepterte det da vi hovedsaklig skulle bruke rommet til å sove. Under oppholdet fant vi instruksjonsbok for hvordan kjøkkenet skulle settes opp, og ledninger for både massasjestol og elektrisk regulering av sengen. Litt uferdig var rommet, men jeg tror Residenzia Cenisio er et veldig bra hotell om et halvt år.

Litt etter oss ankom to andre nordmenn hotellet, og vi fant raskt tonen. De hadde også fått rom uten kjøkken og TV, men vi var ellers fornøyde. Vi fant ut at det var litt langt til metro fra hotellet, men systemet med trikker, buss og metro fungerer virkelig godt i Milano. Det er relativt lett å forstå systemet, og det er bare å forholde seg rolig om konduktørene foretar vaktskifte mitt i gaten. Du kommer frem, stort sett iallefall, og det koster 4,50 euro for et dagspass som fungerer på alt.

Ute i gatene er det litt verre å finne alt man skal, og den gjennomsnittlige italiener snakker lite engelsk. Dette resulterte i at vi tuslet rundt å lette etter en sportsbar i to timer uten nevneverdig resultat. Det tok også halvannen dag å finne en vanlig matbutikk, noe de har lite av i Italia(avsporing: utenfor butikken satt en uteligger med sine to dyr. En hund og en hane! Hvem går gatelangs med en hane?). Finner du først noen som snakker engelsk bør du ta deg tid til å snakke. En slik prat resulterte i at vi fant frem til en gate som heter Naviglio Grande, et koselig strøk med restauranter, barer og lignende.

Navilho Grande – bilde

Vi brukte litt tid i denne gaten for å finne en pizzeria kalt Fabbrica, men innen vi fant denne åpnet alle sluser seg. Søkkvåte fant vi frem til det andre alternativet vi ble anbefalt, Premiata Pizzeria, men her avbrøt vi midt i familiemiddagen en halvtime før åpningstid og ble kastet ut. Dermed endte vi i nabobygget, hvor det lå en sportsbar ved navn Rookies. Her fikk vi god mat og drikke til en ålreit pris, servert av det som ble omtalt som en «skamdeilig» servitrise. Etter to timer på Rookies fant vi igjen veien til nabobygget, hvor vi nå fikk komme inn. Her ble det etter hvert svært god stemning takket være bra pizza, hyggelige servitører og noen flasker vin.

God stemning var det også på Papa Francescos, en annen restaurant, men her kan vi ikke skryte like mye av maten og servitørene. Litt anmasende typer anbefalte oss pasta, men vi valgte pizza(noe de åpenbart mente var feil). Til forrett fikk vi fem brødskiver dyppet i olivenolje, noe som i etterkant viste seg å koste 20 euro. Litt rask hoderegning resulterte i at vi kom frem til at en flaske av Papa Francescos hjemmelagde olivenolje ville koste ca. 3000 euro 🙂 Spis gjerne her, men velg pasta og dropp olivenolje.

Nok om alt annet, eller nei forresten. Kampen får vente litt til. Er du i Milano må du dra innom sentrum, se doumoen og de omkringliggende byggverk og handlegater(hvor du også finner en Milan-store). Milano er ingen klassisk turistby, men dette er det verd å få med seg. San Siro er også et imponerende byggverk, og dersom du velger å dra på omvisning kan du blant annet få se inn i garderobene til både Milan og Inter, uten at denne omvisningen var noe høydepunkt. Denne omvisningen er forøvrig ikke åpen på kampdag. Når du nå vet det slipper du å ta den samme bomturen som vi gjorde.

San Siro var dog arenaen for turens største høydepunkt. Milan – Juventus. Knappe 80 000 tilskuere, deriblant ti norske Milan-fans samlet på sesongens gruppetur (Vel, egentlig var vi ni. En av oss var nemlig Juventini, gud forby!). Før kamp var det et vanvittig folkeliv utenfor stadion. Opplevelsen fra man går av metroen og til man er inne på San Siro er virkelig verdt å få med seg. Trykket før kampstart, papirbombene som smeller og forventingene som bruser når Milan nærmer seg mål. Det er rett og slett helt rått! Det ble tap denne gang, men Milan spilte godt og etter førsteomgang var stemningen god blant oss norske.

Bilde San Siro

Det å møte andre Milan-fans og det sosiale fra turen er det jeg i etterkant syntes var aller best. Det var utrolig hyggelig å spise sammen, oppleve kampen med andre likesinnede og ikke minst det å stifte nye bekjentskaper. Jeg vil anbefale alle å dra på kamp, og det å være i Milano med andre nordmenn gjør opplevelsen enda bedre. Takk til de som var med i år, jeg håper vi blir flere ved neste anledning!