Milan har Europa i sikte, men er det krise om de ikke treffer?

I fjor ble Milans drøm om spill i Europa knust på tampen av sesongen. I år har de nok en gang skjebnen i egne hender, men vil det egentlig være noen krise om historien gjentar seg og Milan går glipp av Europa (ligaen), nok en gang?

Milan har hatt en varierende sesong – også i år. Et skifte på eiersiden som dro ut så lenge at folk nesten mistet troen på hele opplegget, en sportslig berg og dalbane med alt fra seier over Juventus i super cupen og et etterlengtet trofé, til tidvis håpløse prestasjoner på hjemmebane med tap for Udinese, Empoli og den totale ydmykelse mot Edin Dzeko og Roma. Den unge stammen i laget, med blant andre Donnarumma, Romagnoli og Loacatelli fortsetter å ta store steg, samtidig som man tydelig ser at det ikke nytter å la seg blende av sjarmerende teneåringer (med unntak av nevnte Donnarumma, da) og tro at disse unge italienerne alene, og allerede, vil løse floken Milan har viklet seg inn i. Silvio Berlusconi var romantikeren som trodde han kunne gjenskape det som ble gjort på 80-/90-tallet, med en tropp bestående hovedsaklig av italienere, supplert med internasjonale stjerner fra øverste hylle. Gode italienere er det mange av også nå, men nivået på de utenlandske spillerne er – for å si det mildt – ikke det det engang var. Nå er det kinesere som har tatt over rattet og – forhåpentligvis – er de nye eierne litt mer edruelige når det kommer til hvordan man skal få Milan tilbake til toppen, i disse nye fotball-tider – men også her er det store spørsmålstegn. Skader på sentrale spillere som blant andre Bonaventura, Abate og (ja) Montolivo har vist seg å være svært ødeleggende for laget, som tidvis har prestert meget bra denne sesongen. Dessverre har det som nevnt svingt litt for mye av prestasjonene til Vincenzo Montellas’ menn og altfor ofte har de slitt med å holde hodet kaldt i avgjørende situasjoner – noe som også 12 røde kort så langt i sesongen, viser. Likevel ligger nå altså muligheten for spill i Europa neste sesong innenfor rekkevidde. Lazio (4.) og Juventus (1.) møtes i årets cupfinale og siden begge allerede er klare for spill i Europa neste år, vil sjetteplassen i ligaen bli tildelt plassen som cupen opprinnelig hadde. Med bortekamp mot Atalanta, hjemmekamp mot Bologna og sesongavslutning på Sardinia mot Cagliari foran seg, skal det være mulig å få sett rossoneri-fargene ute i Europa neste år – spørsmålet er bare om det kanskje er litt for tidlig.

Man starter nå med blanke ark, i et nytt bind i historien om AC Milan. Klubben har klare ambisjoner om å igjen stå på hovedscenen i europeisk fotball, gjerne i hovedrollen, slik de engang gjorde, den gang de trollbandt fotball-elskere over hele verden med fantastisk fotball og spillere som blant andre Gullit, van Basten, Maldini, Baresi, Inzaghi og Schevchenko. Denne prosessen har vært i gang en stund, men først nå, når nye eiere og ikke minst penger endelig er på plass, kan man for alvor legge en slagkraftig plan. Mye tyder på at det blir store utskiftinger i troppen til sommeren, noe som betyr at Montella – hvis han fortsetter – mest sannsynlige vil måtte bygge opp et helt nytt lag – igjen. Greier Milan å beholde viktige spillere som Suso, Bonaventura, Donnarumma og Romagnoli har Montella i hvert fall en stamme å bygge rundt. Greier man så å lokke et par kvalitets-spillere til hver lagdel, så kan det begynne å ligne på noe, men det skal fortsatt mye til for at Milan skal klare å bygge et lag slagkraftig nok til å både bite fra seg i Europa og ikke minst, det som blir uhyre viktig neste sesong, å bli topp fire i Serie A.

Grunnen til at det blir så viktig å bli topp fire i serien neste år er at fra og med 2018/19 sesongen så gjøres det endringer i Champions League. Det som vil ha mest å bety for Milan er det at de fire største ligaene i Europa (Italia, Tyskland, Spania og England) vil hver få fire automatiske kvalifiserte lag med i CL. Med andre ord, greier Milan å bli nummer fire eller bedre neste år er de sikret en plass i Champions League 2018/19. UEFA har tatt grep for å verne om de største lagene, ikke ulikt det de gjorde når de gjorde Serievinnercupen til Champions League, tidlig på 90-tallet. I Serievinnercupen var det cupspill hele veien, noe som gjorde at man risikerte å miste de største lagene tidlig i turneringen. Nå er ønske at det skal bli «lettere» å få med også gamle storheter som blant annet de tidligere finalemotstanderne Liverpool og Milan, lag som er meget populære og som generere store pengesummer for turneringen. For England, Spania og Tyskland blir eneste forandringen at også laget som blir nummer fire blir automatisk kvalifisert, men for Italia betyr det både at laget som blir nummer tre slipper å kvalifisere seg, og at laget som blir nummer fire blir direkte kvalifisert.

Det vil nok være et absolutt mål – og krav – fra Milans nye eiere at en av de fire øverste plassene i ligaen tilhører Milan om et års tid. Deres planer om å bli en fotballgigant igjen – både sportslig og kommersielt – står nesten og faller på at klubben får krysse landegrensene for å spille ball, ikke bare under sommeren, men også under sesongen – når det virkelig er alvor. Europa ligaen har utviklet seg til å bli en fin turnering, hvor til og med norske lag har en mulighet til å kvalifisere seg. Nivået er også blitt sånn passe etter hvert, men ikke såpass at det er urealistisk å tenke seg at Milan kan vinne den, skulle de delta. Skal Milan ha noe utbytte av å delta så kan det ikke være med noe annet i sikte enn nettopp å vinne hele turneringen, noe som også vil gi en plass i CL 2018/19. Men skal man være det laget som til slutt står igjen med trofeet, må man gjennom 15 kamper. Legger man til 38 seriekamper så er man oppe i 53 kamper på én sesong. I tillegg kommer eventuelle cupkamper. Mellom 50 og 60 kamper på en sesong kan bli i drøyeste laget for en tropp som etter all sannsynlighet, også neste år, kommer til å variere i prestasjoner, ha begrenset med dekning av god kvalitet i de ulike posisjonene og som skal ha fullt fokus på både å vinne EL og en topp 4 plassering i Serie A. Ser man til England ser man at både Chelsea, som ligger på førsteplass, og Liverpool, som ligger på tredje, har sluppet å tenke på spill utfor balløya denne sesongen og kan se ut til å ha hatt en fordel av det. I Italia er det de tre øverste av foreløpig topp 6 som har deltatt i europacupen. De tre suverent beste lagene i landet også i fjor. Inter, Fiorentina og Sassuolo, som var de andre tre lagene som spilte i Europa denne sesongen har alle slitt i serien. Det er selvfølgelig flere faktorer som spiller inn her, men det er verdt å ofre en tanke, for en viktig faktor er det.

Hvis Milan vinner de resterende kampene så er de sikret en sjetteplass, kanskje til og med femteplass hvis alt klaffer, og vi kan nok en gang få se rossoneri møte lag som Manchester United, Arsenal, Ajax eller kanskje Rosenborg, ute i Europa. Men ville det egentlig vært så trist å se europacup-toget suse forbi nok en gang? Så kunne man heller hatt fullt fokus på å ta en topp 4 plassering i serien, for så å ta fatt på den gjeveste turneringen av dem alle, nemlig Champions League, året etter.