Inzaghi – Fra legende til syndebukk?

Inzaghi

Milan har skiftet trenere forholdsvis hyppig de siste årene. Den siste til å få tillit er Filippo Inzaghi, og til tross for en stor spillerkarriere ser det ut til å gå mot en tidlig slutt på tiden som Milan-trener.

Filippo Inzaghi var i sin tid en stor fotballspiller. Spissen var blant Europas mest målfarlige spillere, og er fremdeles den fjerde mestscorende i europeiske klubbturneringer. I Milan er han en klubblegende, og som spiller vil han huskes som en av de store. Inzaghi ble hyllet som en av fotballens klokeste hoder, og hans forståelse av rom og tid gjorde ham til en målscorere av rang. Hans renommé som trener ser ikke ut til å gå i samme ordelag.

Trenerkarrieren startet umiddelbart etter at han i 2012 la opp som fotballspiller. Den tidligere landslagsspilleren ble trener i Milans ungdomavdeling, og høstet mye skryt for sin tilnærming til spillet. Året etter ble han utropt som Primavera-trener. Han var godt likt i spillergruppen og laget presterte forholdsvis godt, uten å være blant de fremste i Italia før de gikk hen og vant Viareggio-turneringen våren 2014. Totalt endte Inzaghi opp med et snitt på to poeng per kamp som for Primavera, noe som må kunne kalles høyst akseptabelt.

Sommeren 2014 fikk Clarence Seedorf noe overraskende sparken som Milan-trener etter et knapt halvår i jobben. Hans erstatter ble Inzaghi. Sommeren gikk og positiviteten var til å ta og føle på. Spillerne og administrasjonen hyllet Pippo for hvordan han hadde startet i jobben. Sesongstarten kom og optimismen fortsatte, med god grunn. Milan spilte svært offensiv fotball, underholdt sitt publikum og vant fire av de første syv kampene. Det eneste tapet i denne perioden kom mot Juventus og det så ut til at Milan kunne henge med i toppkampen, men siden den gang har det vært lite å juble for i den rødsorte delen av motebyen.

Nedturen

Milan har bare vunnet 5 kamper siden 19. oktober, og underholdningsverdien har også falt betraktelig. Laget har faktisk ikke scoret tre mål i én seriekamp siden den gang, og Inzaghi har måttet tåle kritikk for det som etter hvert har blitt en svært defensiv tilnærming til kampene. For øyeblikket står Milan med 8 seiere, 9 uavgjorte og 6 tap i serien, og 1 seier og 2 tap i cupen. Dette gir en seiersprosent på forholdsvis svake 34.62, og et poengsnitt på 1,38. Til sammenligning hadde Seedorf en seiersprosent på 55 og poengsnittet var på 1,75 i Serie A og cupen(jeg har sett bort fra Champions League da Milan ikke deltar i år og nivået vil gi et urettferdig grunnlag for sammenligning).

Med Seedorfs poengsnitt i serien ville Milan vært på en delt 3. plass med Napoli. I skrivende stund er man 9 poeng bak og befinner seg på en 10. plass, det til tross for seieren mot Cesena. Forrige helg avga Inzaghis menn poeng mot Empoli på San Siro, og diskusjonene om trenerbytte nådde nye høyder. Det var ikke bare det at man avga poeng hjemme mot et lite lag, det var hele tilnærmingen til oppgjøret. Milan tok ledelsen i førsteomgang, men tillot det nyopprykkede laget å slå tilbake. Empoli vant skuddstatistikken 16-7(på mål 3-2) og hadde ballen i 58% av kampen.

Det er nesten blitt en vane å se Milan avgi poeng etter å ha tatt ledelsen. Det skjedde mot Empoli, Lazio, Torino, Sassoulo, Inter, Sampdoria og Fiorentina, som regel etter å ha tatt ledelsen svært tidlig. Ofte starter kampene godt, og man har tatt ledelsen i løpet av de første ti minuttene ved en rekke anledninger, men den videre tilnærmingen i kampene har vært en katastrofe. Uavhengig av motstander legger man seg bakpå og tillatter motstanderne å komme inn i kampen. Totalt har Milan mistet 18 poeng etter å ha tatt ledelsen denne sesongen, noe som er mest i Serie A.

De negative statistikkene

Det er også vanskelig å vite hvordan Inzaghi ønsker å spille fotball. Antallet formasjonsbytter er urovekkende, og endringen av tilnærming så fort man tar ledelsen gjør at planen virker lite gjennomført. Milan slipper til femte flest skudd i Serie A per kamp, noe som skulle tyde på at man lå lavt for å kontre etter å ha tatt ledelsen, men til nå har det bare blitt scoret to mål på kontringer! Ikke bare slipper Milan til svært mange skudd, de er også blant de lagene med færrest skudd på mål per kamp, og all statistikk tyder på et svært defensivt orientert lag.

Ballen har vært mer på Milans halvdel enn motstandernes halvdel, og bare Torino, Udinese og Cesena befinner seg mer på egen halvdel enn Milan. Når man først er på motstandernes halvdel er det også lite som stemmer. Svært få nøkkelpasninger, lavest prosentandel angrep gjennom midten i Serie A og flest langpasninger per kamp(i antall, ikke i prosent) i Serie A tyder på en lite organisert angrepsstrategi. På den positive siden er Milan det laget i ligaen som vinner ballen flest ganger per kamp, noe som i det minste tyder på at den defensive kapasiteten på midtbanen er i orden.

Mangel på strategi

I det store og hele virker det som om Inzaghi mangler en strategi og langsiktig plan. Man skulle tro at han over tid ville få en tydeligere plan og at spillerne ville få en bedre forståelse av hans filosofi, men slik har det ikke sett ut. Usikkerheten i formasjon har vært en frustrerende faktor for mange supportere denne sesongen, og i løpet av de 23 serierundene til nå har man forsøkt 4-3-3, 4-2-3-1, 4-3-1-2 og 4-4-1-1. Flere av disse formasjonene minner en hel del om hverandre, men antallet formasjonsbytter er urovekkende.

Enda mer urovekkende er det at Inzaghi ikke har valgt samme startoppstilling i to seriekamper på rad til nå. Antallet skader må selvfølgelig ta sin del av skylden for dette, men det kan se ut som om Inzaghi forsøker å endre på ting i et håp om at ting skal bli bedre, uten at det ligger noen tydelig strategi bak. Mangelen på utvikling, strategi og langsiktighet har vært ekstremt frustrerende, og jeg oppfatter vinglingen som et fryktelig dårlig tegn.

Frustrasjonen blant supporterne har vært stigende, og basert på kortstatistikken kan det også virke som om spillerne har vært frustrerte. Milan har faktisk flest røde kort i Serie A med hele 8, noe som betyr at man får en spiller utvist i hver tredje kamp. Man skal ikke lese for mye ut av slike statistikker, men det å konsekvent legge seg bakpå øker sannsynligvis risikoen for at man pådrar seg kort, da motstanderen får langt flere muligheter til å angripe.

Ikke kun Inzaghis skyld

Det er viktig å påpeke at det ikke utelukkende er Pippos skyld at klubben er i den situasjonen den nå er i. Han kan faktisk ikke tillegges spesielt mye av skylden, for siden midten av 2000-tallet har det som en gang i tiden var verdens beste klubb vært i en dalende kurve. Det ble riktignok en opptur med et seriegull i 10/11-sesongen, men mye har tydet på at klubben er i trøbbel. Silvio Berlusconi, som en gang i tiden var villig til å bruke enorme ressurser på Milan, har snøret igjen pengesekken og visepresident Adriano Galliani har tidvis handlet lite langsiktig.

Etter fjorårssesongen var slutt så det ut som om ting var på bedringens vei. Poengfangsten hadde tatt seg opp, San Siro var i ferd med å bli et fort igjen og det så ut til at Seedorf hadde klare tanker om hvordan han ønsket at laget skulle se ut foran kommende sesong. Han krevde investeringer, og til tross for uttalelser om en splittet garderobe, er det mye som tyder på at hans krav til klubben var bakgrunnen for hans avskjedigelse.

Med Inzaghi inne har klubben fortsatt å hente spillere til obskønt lave priser, og det er ingen hemmelighet at kvalitet koster. Laget ser riktignok sterkere ut på papiret enn hva tilfellet var i fjorårssesongen, men det er ikke et stjernelag Pippo er sjef for. Til tross for dette er det lite som tilsier så svake prestasjoner som det vi nå har måttet venne oss til.

Veien videre

Slik jeg ser det er det lite poeng i å sparke Inzaghi denne sesongen. Han bør få ut sesongen på å snu trenden, da denne sesongen allerede er ødelagt. Alternativet ville vært å gjeninnsette Seedorf, som fortsatt lønnes som trener, men klubbledelsen har gjort dette til et ikke-alternativ. Mest sannsynlig vil prestasjonene fortsette i samme gate som nå, og det vil overraske meg om Milan vil klatre nevneverdig på tabellen utover sesongen. Det er riktignok et håp om spill i Europa League, og etter et år uten spill i E-cup ønsker i alle fall jeg å se midtukeball på San Siro.

Til sommeren bør man se etter en mer merittert og erfaren trener. Milan har ved flere anledninger lykkes med å ansette ferske trenere, men etter å ha feilet med Inzaghi(og i henhold til klubbens avgjørelse, også Seedorf) bør man velge noe tryggere. Planene om en ny stadion har brakt ny optimisme til Rossoneri-fansen og dersom man treffer på trenersiden er ikke laget mange signeringene unna å kunne kjempe i toppen. Jeg tror Inzaghi er inne i sine siste måneder som Milan-trener, og i mine øyne er det kanskje like greit.

 

Kilder:
Statistikk er basert på nifs.no, whoscored.com og transfermarkt.co.uk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.