Gjesteopptreden: Starten på noe nytt – Hva enn det er

I dag spiller Milan sin første offisielle kamp for sesongen 2017/2018 mot det rumenske laget Craiova i Europa League-kvalifiseringen. Jeg kan ikke huske sist jeg var så håpefull foran en sesong.

(Denne artikkelen er skrevet av en av våre lesere. Leseren er etter eget ønske anonym)

For alle dere som har opplevd Keisuke Honda slå en corner vertikalt opp i luften, se laget gjøre Haka-dans i et desperat Nivea-stunt, opplevd Aquilani som mercatoens Mr.X, sett Traore-Constant-Acerbi som promo for årets mercato, hatt mareritt om «fine as we are», sett en hver positiv opplevelse bli etterfulgt av marerittprestasjoner, hanekam-trioen, gulldrakter, lån med opsjon på kjøp, og Alessandro Matri som hovedspiss, denne sesongen er til dere. Jeg kunne holdt til det uendelige. På tross av et og annet lysglimt fra tid til annen så har de siste årene vært noe av det tristeste i Milans historie, men så kom det noen kinesere.

Bank i bordet, det er overhodet ingen garanti for at dette Milan-laget kommer til å gjøre det bedre enn de foregående, men utsiktene ser vesentlig bedre ut. Jeg kom til å tenke på hvor mange artikler, kommentarer og innlegg det har vært skrevet om behovet for gjennomlufting i klubben, reformasjon, en ny start. På et tidspunkt trodde jeg Berlusconi skulle tviholde på klubben til han ikke var funksjonelt oppegående mer, et nytt eierskap virket så uendelig langt unna. På samme måte som klubben ikke hadde noen retning da Berlusconi selv tok over styringen av klubben på 80-tallet, var vi nå gått så til de grader inn i en blindgate for hva gjaldt eventuell fremgang. Tospannet Berlusconi og Galliani var ikke bare tom for penger, de virket også tom for ideer. Et forsinket arbeid med utskiftning av noen aldrende legender ble gjort på en kortsiktig og «billig» måte. I tillegg hadde klubben lagt seg på et kunstig høyt lønnsnivå som ikke representerte kvaliteten i laget. Det nye som kom lignet på det gamle. Resultatet var et kollektiv med liten k og uten noen tilknytning til klubbens historie og verdier, enn hvor mye de prøvde og selv skulle ønske.

Hva som har gått igjennom hodet til Berlusconi og Galliani de siste årene er umulig å se, men en form for kaotisk villfarelse mellom kjærlighet og fornuft må det ha vært. Ikke minst behovet for å få noe tilbake, en form for anerkjennelse enten i form av det monetære eller respekt. At Berlusconi ikke kunne få alt ble en smertelig påminnelse over det som har vært omtrentlig 2 år med oppkjøpssåpe. Innerst inne ønsket han nok at noen kjøpte minoriteten, pøste på med frisk kapital og lot han selv styre showet som han alltid hadde gjort. Alternativet var å få solgt hele klubben og sikre en ny eier som så for seg noe mer enn bare kjøp og salg. Det har han klart og med det forhåpentligvis sikret en fremtid for klubben han brakte frem som en av verdens beste. Det mange derimot stiller spørsmålstegn ved er hvem han faktisk har solgt den til.

Der vi har krevd total transparens for hva klubben drev med tidligere har vi nå i større grad lukket øynene som supportere, meg selv inkludert. For det er ikke Li som sitter på pengene og Mirabelli/Fassone bare forvalter dem. Vi har glemt oppkjøpets prekære prosess med en avbetaling her og der, hvor den endelige summen ble hentet inn fra et hedgefond med en styggedomsrente. Hvordan har de da vel 200 millioner euro å blåse av på spillerkjøp allerede første sommeren? Hvem er de? Financial Fair Play og resten av verdens fotballklubber er interessert i å vite.

Det finnes ikke noe endelig svar på dette selv om skepsisen er stor og teoriene er mange. Står en utenfor klubben kan det være tilnærmelig til ønskelig at det skal være ugler i mosen, står man ved klubben blåser man gjerne vekk slik skepsis. Ingen av disse har vel egentlig feil når det er mangel på gjennomsiktighet i prosessen. Hvorfor måtte oppkjøpet gjøres gjennom delbetalinger og til slutt et større lån fra et hedgefund? 1. Li hadde ikke, eller hadde ikke fått hentet inn nok kapital på oppkjøpstidspunktet eller fått bekreftet hvilke investorer skulle være med. 2. Et fullt oppkjøp i den størrelsesordenen var vanskelig å få gjennomført i tide i et marked med mye reguleringer og ikke minst restriktive regler utenfor Kinas landegrenser.

Så hva med Elliot Management? Det har vært lagt mye vekt på selskapets aggressive investeringstaktikk og hvordan de i flere tilfeller går aktivt inn i selskapene de investerer i. Samtidig er ikke Milan første sportsrelaterte investering og omtrentlige 300MEUR er ikke store summene for et selskap som har 30 milliarder dollar under forvaltning. Kanskje det er naivt å tro at Li og co anså Elliot som et bedre valg for en investeringspartner som var villig til å fremdrive en sum av den størrelsesordenen på kort tid relativt til andre, kanskje ikke. Kanskje Elliot anser investeringen som god og har tro på planene ledelsen har for klubben, kanskje ikke. La oss snu litt om på det, dersom Li har begrenset kapasitet og kapital i ryggen før dette oppkjøpet ble gjort tar han en helt enorm risiko med tanke på hvor mye som må gjøres i klubben før maskineriet maler selv.

Igjen faller det tilbake på bakmennenes anonymitet og mangelen på transparens. Vi vet altfor lite om dem, noe som kan virke alarmerende, spesielt for oss i Norge. Mangelen på informasjon kan være grunnet, fullt og helt eller stykkevis og delt, en helt annen forretningskultur. Samtidig kan det virke uforståelig at en investor ikke trykker prosjektet til sitt bryst og smykker seg selv med den «gratis» reklame det innebærer. Hva om dette ikke ender bra og en gigant i Kina får hengende over seg et mislykket prosjekt i Italia som bare er en liten del av hva de driver med? Alternativt omgås det hele med at de som faktisk investerer kommer frem i lyset gjennom noen brutale sponsoravtaler, slik FFP tidligere har blitt utnyttet. Det er mange muligheter, men det er ikke gitt at det er fanden som sitter på andre siden av bordet. Videre kan det være ønskelig fra klubbens side at resten av markedet ikke vet hvor mye penger de faktisk har å rutte med, noe som gjør det vanskeligere for en motpart med tanke på hvor mye den kan kreve. Kanskje jeg konspirerer, kanskje jeg bare presenterer, kanskje jeg naivt tror at verden er mer rosenrød enn den er, men jeg velger å tro at prosjektet Milan bare såvidt har begynt.

I skrivende stund kommer det meldinger om vanskeligheter rundt Bonucci og Biglias overgang grunnet problemer med kapitaltilgang i tide. Mye kan tyde på at ikke alt er på plass når det gjelder det finansielle oppsettet, men likevel er det tiden og kapitaltilgangen som er den store stygge ulven for Milaneierne, ikke pengene i seg selv. Vi får se om eierne og ledelsen kjører fortere enn bilen tåler, når vi skriver sommeren 2018 bør i hvert fall mer være på plass enn det er nå.

Denne teksten startet med det sportslige, beveget seg inn i det finansielle, men ønsker å avslutte med det sportslige. Selv har jeg sukket og okket meg over mangelen på en strategi og underbyggende tiltak nå i flere år. Når vi nå ikke bare har fått inn en helt ny ledelse som gir nytt håp, men attpåtil en ekstremt pro-aktiv ledelse som allerede har gjort ting som jeg så for meg ville ta 1-3 år, så må det være lov som Milan-supporter å glede seg. Vi vet ikke hva fremtiden bringer med hensyn til Financial Fair Play, vi vet ikke hvor klubben er om 3 år, men sannheten er at den hadde sannsynligvis ikke vært så bra om vi ikke hadde fått den underskriften heller. Jeg nyter i hvert fall vært øyeblikk gjennom denne mercatoen, så får vi ta ett steg om gangen når sesongen begynner. I kveld er det Craiova, vi kan starte der.