Et halvt år senere

Allegri

I sommer kom det som til slutt måtte komme. Generasjonsskiftet man har utsatt år etter år ble et faktum og spillerne som har vært bærebjelkene i Milan siden tidlig på 2000-tallet forsvant alle i fjor sommer. Noen har riktignok forlatt klubben også de siste årene, og vi mistet blant annet Pirlo for to sesonger siden. I sommer var dog tidspunktet for den fulle revolusjonen. Nesta, Gattuso,  Seedorf, Inzaghi, Zambrotta og van Bommel forsvant alle etter forrige sesong, og det sier seg selv at det er umulig å erstatte slike spillere på en sommer, i alle fall med den økonomien Milan har. Spillere som har sørget for flere seriegull, CL-triumfer og mang en dag med jubel for oss supportere forsvant uten at vi fikk så mye som en krone for dem. Slik satte man seg også i en umulig situasjon rent økonomisk. For å kunne hente erstatninger måtte man  få ryddet opp i de økonomiske problemene som har opparbeidet seg de siste årene.

UEFA skal innføre Financial Fair Play, og dette fører til at det må være balanse i økonomien om man skal kunne delta i internasjonale turneringer. Da man som nevnt ikke fikk penger for de spillerne som forlot klubben var det kun lavere lønnsutgifter som førte til bedre balanse i regnskapet. Dette var ikke nok, og for å få orden på lønnsutgiftene valgte man å selge sine største stjerner. Zlatan Ibrahimovic og Thiago Silva ønsket ikke nødvendigvis å forlate klubben, men de ble til slutt solgt til den nyrike klubben Paris Saint Germain. Salget av våre to desidert viktigste spillere medførte også at Cassano forlot klubben, og dermed skulle man ikke bare erstatte kontinuitetsbærerne, men også noen av verdens beste angrepsspillere, og verdens kanskje aller beste stopper.

Det er en voldsom oppgave. Tilnærmet umulig vil mange påstå. Zlatan scoret 33 mål på 40 kamper, og stod bak nesten alt av Milans offensive spill. Hele lagets spillestil var bygget på Zlatans kvaliteter. Mange mente at svensken tok for mye plass og at hans tilstedeværelse hadde negativ innvirkning på medspillerne. Man drar ofte frem urverket for å beskrive et fotballags funksjonalitet. Alle små ting må fungere for at uret skal gå, men man kommer ikke utenom det faktum at også tannhjulet må fungere for at de små delene skal ha noen funksjon. Zlatan var Milans tannhjul. Han fungerte i Milan, og Milan fungerte med han. Thiago Silva hadde mye av den samme funksjonen, men da som samlepunkt i det defensive arbeidet.

Nå var de begge borte, sammen med så mange andre. Økonomien er i orden og man fikk hentet en del gode spillere i sommerens overgangsvindu, men ikke noe tannhjul, hverken fremover eller bakover på banen. Pazzini er en relativt bra målscorer, men han er ikke et tannhjul. Han er ikke spilleren som får andre til å fungere. Nocerino og Prince Boateng fungerte svært godt som deler i urverket med Zlatan på topp. Uten en slik spiss har de ikke fungert, og man trenger å få på plass en mer komplett spiss enn hva vi har i Pazzini og Pato. En rekke andre spillere har også kommet inn, og sentralt på midtbanen kan man faktisk se på laget som styrket, i alle fall før De Jongs skade. Constant har også vært en relativt bra løsning på venstrebackproblemet man har hatt de siste årene.

Noe har etter hvert fungert, men man er allikevel 17 poeng bak Juventus. Den totale forandringen i spillerstallen er en naturlig årsak til at man ikke presterte i innledningen av sesongen, men man har plukket gradvis mer poeng når man nærmet seg halvspilt serie. Etter 18 spilte kamper befinner Milan seg på en 7. plass, og det er fortsatt mulig å få plass i neste års Champions League til tross for at det er et stykke opp til byrival Inter. Man kan si at krisen er over, og det går mot en respektabel tabellplassering dersom man tar hensyn til sommerens overganger, men allikevel er det den del misnøye rundt dagens Milan-lag.

Mange spør seg om planen bak Milans kjøp og spillestill. Det er kanskje her problemet ligger. Man har ikke hentet spillere som erstattet de man mistet, men heller byttet spillestil som en følge av den troppen man har tilgjengelig. Antallet utprøvde formasjoner har økt etter hvert som prestasjonene har uteblitt, og laguttakene har variert fra kamp til kamp. Det kan virke som om Allegri ikke har funnet de riktige konstellasjonene, og heller ikke funnet noen formasjon hvor man får utnyttet styrkene i laget optimalt.

Dette har ført til at vi supportere etterlyser en plan, og ser oss lei på trenerens usikkerhet, men det har også fått noen positive følger. Man har fått på plass Constant som venstreback, til tross for at han opprinnelig ble hentet som Muntari-erstatter, og man har funnet frem til en spillestil som kan være løsningen for et nytt Milan-lag. Inn mot jul har man spilt 4-3-3 og 4-2-3-1, der jeg mener 4-2-3-1 er det som har fungert klart best. Prioriteringene i valg av spillere har også vært mye diskutert. Zapata har spilt overraskende lite til tross for at Mexes, Yepes, Bonera og Acerbi har overbevist såpass lite at columbianeren burde spilt atskillig mer. Boateng har blitt prøvd ut som falsk nier, og Bojan har blitt brukt som alenespiss, uten suksess. Det er altså en del brikker som fortsatt ikke har falt på plass.

Laget har allikevel gradvis tatt form. Til tross for at man et halvt år etter «revolusjonen» ikke har noen imponerende tabellposisjon, spillet ikke har overbevist noen og manglene i spillerstallen er tydelige er det ikke helsvart. Dersom man får på plass et velfungerende stopperpar og en spiss som kan fungere som tannhjul vil mye være gjort. Allerede i januar vil det antagelig skje utskiftninger i spillerstallen, og med litt flaks kan vi gjøre noen gode avtaler. Et halvt år etter er vi langt i fra der vi var, men man har gradvis klart å finne løsninger som fører til at vi ikke er så langt unna der vi gjerne ser Milan.